Her er det siste ultralydbildet av Adrian, der han ligger å vinker til oss på skjermen,.......

Denne fødselen er noge av det tyngst eg har vert med på. Adrian døde ei uke før fødselen og var en fin liten gutt når han kom til verden. Men det å sitte der under fødselen etter at Jonatan var født, og vente på min døde sønn,.... Da strevde eg veldig med tårene, og det bjynte å gå opp for meg at han virkelig var død. Anne var den som kjente at sparka i magen var borte veka før, og tok det tyngst før fødselen. For meg gjek det på en måte ikkje opp før fødselen. Me holdt den lille livlause gutten i fanget vårt, mens legane tok seg av Jonatan og la han i kuvøse med respirator osv. Legar og sjukepleiarar gjekk fra oss så me kunne få tid med den lille gutten vår aleine. Det blei mye tårer den dagen, og i tida etter,....

Nå er det ett halvt år siden, og når eg ser kor flott Jonatan er blitt så er det til tider tungt å tenke på at me skulle hatt to gullgutter. Men tanken på at han har det nok bedre enn alle oss på denne jord gir oss styrke, og me gleder oss til å treffe han igjen i Himmelen.

Her er nogen bilder fra begravelsen hans

.